Bak fasaden

Jeg erklærer meg herved skyldig i å ha gitt dere et litt feilinntrykk av hvordan jeg har hatt det den siste tiden etter at jeg ankom Chile. De fleste innleggene mine på bloggen har vært fylt av idylliske bilder, morsomme historier og sarkastiske utsagn. Jeg har altså foreløpig bare valg å dele de gode opplevelsene jeg har hatt i Chile så langt. Delvis for å stoppe meg selv fra å tenke negative tanker, og delvis for at dere der hjemme skal slippe å bekymre dere for at jeg har det jævelig. Jeg vil derfor nå, sette dere litt inn i hvordan jeg virkelig har følt det den siste tiden. ”Et fantastisk innblikk bak fasaden”

Det er ikke noe vits i å legge skjul på at et utvekslingsår er svært tøft både for studenten og familien man forlater. Mange opplever det som en erfaring der man forandrer seg som person, blir tøffere, sterkere og så klart mer kunnskapsrik. Jeg kan ikke telle på to fingre hvor mange ganger jeg fikk beskjed om fra både familie, tidligere utvekslingsstudenter og AFS at jeg absolutt ikke måtte tro at dette på noe som helst måte kom til å bli et problemfritt år eller en dans på roser. Skal du dra på utveksling, og spesielt for å lære et tredjespråk må du være forberedt på at ting ofte føles ille før det blir bedre.

Personlig hadde jeg null forventinger til Chile da jeg forlot Norge. Jeg var såpass opptatt på å tilbringe året borte, at jeg var og er villig til å gi det som kreves for at jeg skal klare det. Når man ikke har forventinger kan man heller ikke bli skuffet, på en annen side kan man alltids håpe på at ting skal bli slik en vil. Dagene før jeg skulle forlate Norge var jeg forberedt på å huse et emosjonelt kaos, noe jeg ikke opplevde i det hele tatt. Jeg tror at frykten for å dra skjøv alle tankene bak i hodet, og jeg ville helst unngå å snakke om det. Da dagen endelig kom var jeg verken trist eller glad, bare tom rett og slett. Det var da jeg så flyplassen at øynene ble våte. Akkurat da var det som å slå på en bryter, det er noe av det mest spesielle jeg har opplevd. Da jeg endelig hadde sagt hade til familien gikk jeg rett tilbake til følelsen av å være helt tom. Men reisen til Chile endte opp med å bli svært hyggelig i og med at jeg reiste med utrolig koselige mennesker fra Norge.

Den første uken i Chile gikk utrolig sagte til tider, men samtidig også utrolig fort. Jeg tror ikke familien min kunne gitt meg en varmere velkomst enn det jeg fikk, og fra første dag ble jeg inkludert som et fullverdig medlem av familien. Alt var nytt, og kulturen, folket og livsstilen var utrolig interessant for meg. Noe som bør tas i betraktning var min iver etter å lære så mye som mulig om det nye landet jeg skulle tilbringe mine neste 11 måneder. Jeg fikk stadig spørsmål om jeg savnet venner, familie, maten og alt det andre som var typisk for hjemlandet mitt. Noe av det jeg erfarte, og som er svært viktig hvis du skal dra på utveksling, er at du virkelig må ville det. Du må ville det så mye at selv i de tristeste stunder er det en liten stemme inne i deg som hjelper deg til å innse at dette er det riktige for deg å gjøre. Uten vilje og åpenhet kan man likeså godt dra hjem. Det jeg har gitt inntrykk av til alle dere der hjemme, og jeg innrømmer at det er noe jeg har gjort helt med vilje, er ekstremt langt fra hvordan jeg egentlig har følt. Jeg har ikke hatt både oppturer og nedturer, og selv om jeg først og fremst har opplevd utrolig mye fint, er det noe jeg selv har godt inn for. Det kreves litt av deg for å klare å skyve savnet og de negative tankene bakerst i hodet, men samtidig gjør det opplevelsen så mye bedre. Man må rett og slett bare innse at her skal jeg være for et år, og se på alt som hender som en ny erfaring og noe man blir sterkere og mer moden av.

Det mest normale spørsmålet jeg har fått etter at jeg dro til Chile, er hvordan det går med spansken, om jeg har lært mye, og om jeg klarer å kommunisere. Jeg vil tørre å påstå at jeg så å si ikke kunne noe spansk da jeg ankom, med unntak av hei, hade og ja. Når sant skal sies utgjør også hvert eneste ord en forskjell, et ord mer man kan er et mindre å lære. Det å starte på ny skole, stifte nye bekjentskaper og lære seg å leve etter en ny families regler er vanskelig uavhengig om du reiser ut av landet eller ikke. Skolen er ekstremt vanskelig, og man vil så gjerne, men man kan verken forstå læreren eller spørre om det man lurer på. Da jeg ankom skolen var alle utrolig imøtekommende, og elevene prøver å hjelpe meg så mye de klarer. Likevel skal man stille på lik linje som resten av klassen og man får ingenting gratis. Jeg har akkurat de samme testene som alle andre og kravene er like høye. Når det gjelder det å bli kjent med nye mennesker har jeg merket at man virkelig på gjøre en innsats på egenhånd. Det er lett å ta det som en selvfølge at alle skal komme å prate til deg fordi du er ny, og slik er det som vanlig også den første uken, men etter som alle blir vandt til å ha deg der blir du en part av hverdagen. Det å skulle bli kjent med mennesker uten å kunne kommunisere sier seg selv å være en utfordring, og som jeg har nevnt tidligere må man virkelig gå inn for å tilpasse seg og lære språket. Jeg har nå vært her litt over en måned og jeg vet at jeg vil forlate gode venner når året er omme.

Jeg skrev dette innlegget for å sette dere litt bedre inn i hvordan jeg føler det her nede i Chile. For det meste av tiden er jeg glad og koser meg utrolig masse, men det skyldes ikke bare det at jeg har vært heldig, men at jeg konsentrerer meg om å akseptere mitt nye liv. Følelsene og humøret går som en berg og dal bane, og heldigvis går det for det meste i nedoverbakker, noe som åpenbart er mye mer morsomt. Jeg har kommet til en fantastisk familie, en flott by, en krevende men bra skole med utrolig mange fine personer. Året i Chile kommer til, og er allerede en fantastisk opplevelse. Men ingenting kommer dettende ned i fanget på deg, og hvis du skal dra på utveksling vær forberedt på å takle alle slags situasjoner du måtte komme opp i. Det krever mye av deg, og hvis man ikke er villig til å arbeide for å ha det bra vil det ta mye lenger tid for deg å akseptere alt som er nytt. Mitt beste råd er å være åpen, ikke glemme seg selv, og se på alt nytt som noe man kan ta med seg videre i livet. Selv om savnet til alle personene jeg forlot i Norge er stort, vet jeg at ikke mye vil være forandret når jeg returnerer om et år. Utveksling er en fantastisk måte å lære om nye kulturer og mennesker, og året vil fly forbi så alt for fort. Man må virkelig nyte det når man først har muligheten, og for all del, det er menneskelig å føle at alt går til helvete noen ganger. Slike stunder vil alltid komme og gå fra tid til annen, men det er viktig å ikke bli en person som selv fremkaller disse stundene gang på gang.

Jeg har det fantastisk i Chile, og jeg gleder meg til å fortsette å dele alt det jeg opplever med dere der hjemme. Savne etter alle dere der hjemme som betyr så mye er stort, men om et år ses vi igjen og ingenting vil være forandret.

 

CHAO!!